hjemmebesøk som gikk rett til hjertet

I dag skulle Gjertrud og Åshild på hjemmebesøk. Signe hadde allerede vært hos familien tidligere og hun fortalte at dette er en familie som virkelig trenger hjelp. Ved TICC har de et program de kaller familiesupport. Her kan vi betale penger til en konto i Norge, pengesummen overføres til TICC og de videreformidler til familien det gjelder. Det kan være mange grunner til at en tenker at en familier vil trenge støtte. Ut fra hva Signe fortalte oss, tenkte vi at ville dra tilbake til familien, samtale med dem og tiby oss å være de som gir familiestøtte.

Familien består av bestemor og 6 barn. i alderen 14  til 4 år.  Hun er enke. Den ene datteren hadde fått fem barn med fem ulike menn, barnas mor bor ikke sammen med barna sine. Det ene barnet er søskenbarn av de andre fem.  Bestemor har noe inntekt, det er ikke mye. Ved hjemmebesøket sist hadde ikke barna spist hele dagen.  Den tanzanianske sykepleieren; mama Mzoo, som deltok på besøket, fikk høre at en nabo av dem gav dem litt  mat nå og da. Signe så at  Mama Mzoo fikk stukke til et av barna litt penger i det de gikk fra familien

Vi kom til huset.
Først virket det  helt tomt, ingen der, etterhvert fikk vi kontakt og fikk komme inn. Det var to jenter i huset, 14 og 13 åringen, de lå og sov da vi kom. De hadde spist litt på morgenen, ellers ikke. Vi kom i 15.00 tiden. Bestemor var ikke hjemme. Sykepleieren tenker at  hun er ute og prøver å finne noen som kan hjelpe familien med mat. Det yngste barnet på 4 år har hun plassert hos en slektning, hun har feber, men de har ikke penger til medisiner. Jentene går i andre klasse selv om de er store. Bestemoren har ikke hatt råd til skolebøker og uniformer tidligere. I dag har de ikke vært på skolen, uten mat blir det fort tomt for krefter.

Vi setter oss på matten på gulvet, her er ingen møbler. Ser oss litt rundt, Huset virket i utgangspunktet til å være et godt hus, men bærer preg av lite vedlikehold. Vi ser at taket er ødelagt flere plasser og vi midt i den lille regntiden.

Vi ser på hverandre, tenker vi kan ikke gå hjem uten å hjelpe.
Vi kan ikke ha møte uten bestemor. Vi kan vel hjelpe likevel?
Mama Mzoo spør de unge jentene " Om noen vil gi dere en gave, hva ønsker dere da mest?  De ser på henne og sier: MAT. " Tror dere bestemor vil like det da, hva vil hun si? " "Åh, hun vil bli så glad i hele hjertet  sitt "svare de.



Som sagt som gjort, vi drog til byen, til markedet, handlet inn dagaa: små proteinrik tørket fisk, maismel, bønner, sukker, tomater, løk, poteter,kokeolje, såpe,te og fyrstikker.  Jeg tror dette er den beste måten  vi har brukt penger på her. Det var en glede å kunne hjelpe familien litt

Øynene strålte hos jentene da vi kom tilbake til huset. Det ble avtalt nytt møte med bestemor tilstede slik at støtten kan formaliseres.

Signes familiesupport- familie

Tidlegere på dagen var Signe på besøk hos familien som ho vil  gje økonomisk støtte.Det første møte  med jenta i denne familien var at eg såg jenta sat og gråt inne i eit klasserom på skulen. Det visa seg at  ho hadde eit sår på foten. Me rensa og sette på bandasje. Møtte ho seinare og såret vart fint. Me følgde ho og til tannlegen Såg etterkvart at dette kanskje kunne vera ein familie og støtte. Faren hadde flytt frå mor, slik at ho var aleineforsørgar.

Eg og Mzoo reiste på heimebesøk for å kartlegge forholda heime. Me møtte mor som virka til å vera ein dame med tak i , men veldig fattig..Familien budde i eit lite murhus med to rom og besto av mor, sønn og svigerdatter, ei datter på atten og og datteren på 12 år. I tillegg eit barnebarn på ca 1 år. Datteren på 18 år har nyleg avslutta eit 6 mnd sykurs og hennes draum var å få råd til å kjøpe symaskin, slik at ho kunne jobbe som sydame. Mor fortalde at ho selde grønsaker frå hagen, da kunne ho tene 16 kr på ein dag, men ikkje kvar dag  at ho kunne dette. Me gav dei ingen lovnader etter dette første møtet. Måtte drøfte saka med Ruth først. Fekk klarert at eg kunne gå inn å støtte familien økonomisk med ein fast sum i månaden. Det var og iorden å kjøpe symaskin for datteren dersom eg ville det.

Ein dag drog eg og Mzoo med den faste sjåføren Rajabu til byen og kjøpte symaskin. Me reiste heim til familien. Hadde henta jenta på skulen for me var ikkje heilt sikre på vegen til heimen.Når mor såg at der sto ei symaskin i tunet vart ho veldig glad . Ho gråt og omfavna oss. Datteren sto ved siden og gråt. Det var eit rørande møte. Nå har datteren symaskin og kan sy og selge klær. Dette kan hjelpe familien slik at dei får det bedre økonomisk. Så vil familien få kr 200 kr  kvar mnd.til å støtte utdanninga til 12 åringen. Jenta er flink på skulen og har ein draum om å bli lærar. Ho fekk beskjed at dersom ho er flittig på skulen kan eg støtte ho slik at ho kan gå på både videregåande skule og universitet. Eg og Mzoo var veldig fornøgde da me reiste heim, følte at dette hadde vore meiningsfyllt  og tenker at det me gjer kan gjere ein forskjell for den enkelte..

Connect, Combine, Create

Det å kjenne noen, vite om noen, sette folk i forbindelse med hverandre kan gjøre en forskjell. En sykepleierstudent fra Stavanger som har praksisplass ved et sykehus i Tanzania kontakter Gjertrud.

Hun forteller om en gutt hun har truffet på sykehuset der. La oss kalle han Juma.  Juma har ødelagt foten sin i en ulykke og har måttet amputere benet under kneet. Han har blitt værende på sykehuset. Personalet og medpasienter har hjulpet Juma med mat. Familien er blitt kontaktet, men har ikke dukket opp, ingen har betalt sykehusregningene hans. Juma har gått i 4 måneder og ventet på protese. Dette har han nå fått.  Studenten oppsøker familien hans. En ser at det ikke er mulig for gutten å få hjelp hjemmefra. Gutten ønsker å reise bort for å gå på¨skole. Han ønsker ikke at familiemedlemmer skal motta penger for så å hjelpe han. Juma sier at pengene da sannsynlig ikke vil gå til han. Sykepleierstudenten vil hjelpe.

Så kommer der en  ny melding: Studenten spør om det finnes gode boarding skoler i Tanga eller om Gjertrud vet om andre gode skoler i Arusha området.

Gjertrud deler dette med de andre på TICC. Juma  kan kanskje være i TICC sitt sponsorprogram?  TICC har et sponsorprogram. Dette programmet gjør det enkelt for oss der hjemme som ønsker  å betale skolepenger, støtte en familie, eller støtte et av familiehjemmene. Pengene betales rett inn på en norsk konto, alle pengen går til mottakerne.

Dersom Juma deltar i sponsorprogrammet vil det dermed bli mye letter å kunne betale skolepenger til Juma direkte fra Norge. I tilegg vil det være noen her som vil følge opp.

Videre begynner vi å tenke på familehjemmene.  Ved TICC har de tre familehjem. Magdalene house, Bahati house og Fatuma house. I alle tre  hjemmene er det en mama som steller for barna. Barna er foreldreløse eller kommer fra vanskeligstilte  hjem. Det er rundt  10 barn i hvert hus. Kanskje Juma kunne få bo i et av familiehjemmene?

Martin som er læreren her ved TICC fikk i oppgave å  undersøke skolemuligheter. Vi ga tilbakemelding om hvilke papirer som var viktige å få med seg hit om gutten skulle kunne begynne på skole her.Det er mye praktisk rundt et skoleskifte, utskrift av karakterer, tillatelse fra foresatte om at han kan gå på skole et annet sted og fødselsdata.

Gjertrud får i oppdrag å kontakte "Dream for all", senteret som arbeider med funksjonshemmede her. De har fysioterapeuter og har efaring med trening etter at en har fått protese.

Som TICC's vision sier så fint: connect, combine create. Tilsammen fikk vi det til. Juma får bo på Bahati house. Bahati betyr lykke på swahili.  Skolen regner en med skal være i orden.  Fysioterapitjenesten er klar for å kunne trene med Juma. Vi håper med dette at Juma får gode muligheter framover. Det var imponerende å se han i dag, han har kunn hatt protese vel en uke. Vi ser en aktiv gutt som ønsker å være selvhjulpen.

Litt dagen derpå.

I dag skulle Martin og Gjertrud følge studenten og Juma til utdanningskontoret. Vi skulle be om at Juma fikk gå siste skoleåret på nytt, siden han har vært så mye borte på grunn av ulykken. Utdanningssjefen var borte, vi fikk gode lovnader om at dette skulle ordnes.          

Neste på programmet var fysioterapeuten, det var ingen som kom. Protesemakeren var der, han kikket på protesen til Juma. Det ble en trist stemning, det viste seg at protesen var laget feil. Den var 3- 4cm for høy i forhold til den andre foten.Dette ville medføre feilstilling og ryggplager. Protesen manglet innerlaske. Dette var nedtur. Langt hjemmefra, alt nytt, og så dette. Det gjorde noe med oss alle.  Heldigvis, en kunne  starte prosessen med å lage ny protese samme dag. Etterpå bar det hjem Bahati house, godt å møte omsorgen fra henne etter en slik dag.

Åshild var for en tid siden på Magdalena house, hun malte og var med på vedlikeholdsarbeid. Komfyren i huset så ut til å være en ordentlig brannbombe, og var klar for skraphaugen. Kreative Åshild fant ut dette kanskje var den beste julegaven å gi til broren hjemme, en gave til Magdalena house: En ny gasskomfyr og noen leker. Et bilde som dokumenterer at gaven ble gitt skal ligge under juletreet til lillebror Åshild. Ellers er Åshilds fokus mest på evaluering av sykepleierstudentene. Hun fikk koordineringsansvaret for dette arbeidet. Ikke like lett å få samlet solidaritetssykepleierne og våre tanzanianske samarbeidspartnere nå. Alle har så mye de vil gjøre ferdig nå på slutten av kontraktstiden.

Signe er et godt eksempel på dette. Barn fraktes til tannlegen, tenner trekkes, det dokumenteres og registreres slik at det vi setter i gang blir sluttført på en god måte. 

Nå er statistikken klar av rundt 700 elever som har vært til helseundersøkelse, ser vi at godt over 50 % av elevene trenger tannbehandling av de ser vi at noe i overkant av 20% trenger å trekke tenner

Torsdag hadde vi stor møte. Da var alle samarbeidspartnere invitert: Tannleger, helsepersonell fra de ulike helsesentrene, rektorer og landsbyledere. Studentene presenterete hva de hadde arbeidet med i praksis.

En annerledes dag på jobb

Tur til Masailandsbyen
En annerledes dag for oss helsesøstre. Tur til Chang'wande, en liten landsby i nærheten av Kwalukonge, sørvest for Mombo. Vi skal forberede landsbyen på at studenter kommer for å ha praksis der.

Dette er landsbyen til Grace og ektemannen Peter. Grace har gjennomført et to års kurs i sying som hun har fått dekket gjennom TICC sitt sponsorprogram. Grace og hennes familie er godt kjent ved TICC. Det var nylig blitt bestemt at TICC ville gi symaskin i gave til Grace. Vi helsesøstrene kjøpte i tillegg tøyruller slik at hun også fikk tøy til å sy uniformer til barneskolelevene i området.

I fullastet bil drog vi avsted. Vi tre helsesøstrene samt Åshilds mann Roar og to barn : Kjersti og Yngvild som var på besøk ,og Andrea, den eldste masaivakten ved TICC. Vi kjøpte masse appelsiner, en sunn gave å gi til barna.

Det var en lang og varm kjøretur, den siste timen på en dårlig grusvei. Vi måtte kjøre veldig sakte  for å unngå de verste hulllene.

Vel framme i Kwalukonge gikk første besøk til  landsbyens mwenyekiti / chairperson/ leder. Vi introduserte oss og fortalte om TICC og tankene rundt studentenes opphold her. Andrea sa så fint at  studentene kommer som venner, ikke turister, de kommer for å hjelpe klinikken. Landsbylederen  ble også orientert  at Grace vil motta symaskin. Her signerte vi i gjesteboken.

Ferden gikk så videre til masailandsbyen Chang'wande. Først offisiell overrekking av gaver. Gjertrud fikk i oppgave av Andrea å gi symaskinen på vegne av TICC da hun er den eneste som snakket swahili av oss andre.

For en velkomst!  Hele landsbyen er samlet. Vi håndhilser på alle sammen. De gir oss gaver, tar egne smykker av halsen og setter de på oss. Vi blir kledd opp i masaitøy. Ikke nytt tøy, det de selv har brukt. Stolt forteller de: det er mitt, fra meg. Vi tenker, "dette kunne dere nok også trenge selv", og begynner å tenke på det å gi. De gir slik at de selv har mindre,en kan ikke unngå å reflektere over hvordan vi selv gir gaver, hvordan vi selv møter fremmede.

Det er skjelden det er hvite folk i landsbyen, mange barn gråter når de ser oss, de voksne tar på håret vårt, stryker oss litt over kinnet. Det er stas å bli tatt bilde av, se seg selv i det digitale kameraet.

Grace og Peter bor i et flott hus, det ser helt nytt ut for  oss, de viser oss rommene som studentene skal bo i. En stor seng, med tregreiner som sengebunn og en skinnfell til å sove på. Det skulle fint kunne sove 3 i hver seng.

                            

Turen går videre til landbylederen, høvdingen. Han bor ca 1,5 km lengre borte, vi går  alle i følge dit. Masaiene sier vi er gjester og bærer veskene våre. Det er stekende sol, likevel en fin opplevelse å gå sammen.



Høvdingen møter oss ved sin boma ( hus), barna synger og danser for oss. Etter en kort stund blir vi servert geitekjøtt, lever og ris, geita ble slaktet fordi vi skulle komme. De kommer til oss med varmt vann og såpe til håndvask og vi spiser med hendene slik de alle andre gjør. Til drikke fikk vi deilig chai masala med melk.

Vi blir vist rundt på områdene, får sett noen ungdyr, kalver og geiter, kyrne er nok på beite. Sannsynligvis er de unge guttene og gjeter kyrne. Det er få unge menn tilstede, mest kvinner og barn

Høvdingen forteller de har tre store problem i området, det ene er manglende vann, det andre er tilgang til helseklinikk og det tredje er at de ikke har skole. Skole er det viktigste,- sier høvdingen, barna trenger utdanning. De er 400 innbyggere i landsbyen, 150 barn i skolepliktig alder, men bare 30 går på skolen. Dette er fordi nærmeste skole er 8 km borte. Nå har landsbyen bygget seg barnehage, den er nesten ferdig, men de har ingen utdannede lærere klare. Peter ønsker å ta lærerutdanning. Kanskje er det mulighet for å kunne sponse han til dette?

Det er ekstra stas med Kjersti, hun får mye oppmerksomhet fra de andre barna, også fra høvdingen, han tar henne i hånden og gir henne en ekstra flott masaidrakt. Han forteller han er 48 år, har 47 barn og  fem koner.

Det viser seg at høvdingen og en av sønnene hans har store sår på beina. Høvdingen har ramlet og slått seg da en slange kom mens han var ute og syklet I tilegg er han bitt av en slange på den andre foten. Gutten har sår han fikk under fotballspill. Til alt hell har vi førstehjelpsskrin med oss. Dette skulle være gave til helseklinikken. Sårene blir skiftet på og vi forteller at studentene vil fortsette å stelle dem når de kommer. Det var tydelig at høvdingen så fram til at det skulle kommer studenter til landsbyen.

Det var fortsatt mye landsbyfolka ville vise oss De har bygget to kirker, både luthersk- og adventist kirke.

Vi drar frå Chang'wande i skumringen. Er innom helseklinikken ved  Kwalukonge for å hilse på den medisinsk ansvarlig, forsikre oss at hun vet at studentene kommer og overlevere førsthjelpsskrinet, gaven fra TICC. Vi forteller det vil komme påfyll av plaster/ bandasjer når studentene kommer.

Like før mørket senker seg, legger vi i vei tilbake til Mombo. Vi har bestemt oss for overnatting i Usambara fjellene, litt kjølig luft og gjerne en god spasertur i fjellene etter varmen på masaislettene frister nå. Vi tenker at  et praksisopphold i Chang'wande vil være en flott opplevelse for studentene.

Synskartlegging i skolehelsetjenesten

En lykkelig morgen.

En dag var frokostbordet dekket som til fest.Norsk flagg og på hver tallerk en makrell i tomat og en liten leverposteiboks. Synne sykepleierstudent hadde fått pakke hjemmefra og delte med oss alle.

Det er alltid godt med frokost her, cornflakes, ristet brød, peanøttbutter, syltetøy og alltid, best av alt fersk god frukt.

 

 

Synskartlegging i skolehelsetjenesten

Oppfølging etter tidligere kartlegging.  Denne gangen skulle vi ha oppfølging for syn. Det var notert ned hvem av elevene som kunne ha synsvansker. Elever som ved kartleggingen hadde fortalt de har vansker med å se på tavlen når læreren skriver og elever som på andre måter gir utrykk for vansker med å se.  Fram til nå har vi ikke hatt utstyr for å kartlegge syn. Gjertrud fikk besøk av helsesøstervennine Birgitte og hennes mann Nils. De hadde med seg Provistas Lea tavle for synskartlegging. Denne hadde de fått som gave fra Provistas for å kunne ta med til oss på TICC. Yippi.!!  I forkant av besøket satt Gjertrud og Signe med rapportene fra skolehelsetjenesten og noterte ned  navnene på elever som skulle kartlegges.

Fulllastet minibuss, på vei til jobb på skolen

Rektor ble kontaktet og formidlet beskjed og i dag fikk vi kartlagt ved den ene skolen. Mwan'gombe.

Fotografen Nils dokumenter at gaven er trygt framme og i bruk

Vi fikk totalt kartlagt 8 elever i dag, av disse ser vi at 5 av dem bør viderehenvises. TICC har samarbeid med optikere som vil gjøre en ny vurdering. Dersom barna trenger briller vil TICC organisere og betale for dette.

Usambara fjellene og tantene fryser

I en av frihelgene våre bestemte vi oss for å dra til Lushoto som ligger i Usambara fjellene. 1400 m.o.h. Usambara fjellene er en av de 25 Biodiversity hotspot- ene i verden. Det vil si at det er et eksepsjonelt stort mangfold i plante og dyreliv på et realtivt lite området. Det er for eksempel 9,6 ganger flere sorter trær her enn i vest Europa. Mange av planter og dyr er unike for dette området. Vi lærte at  planten St Paulia kommer fra Usambara, African violet.  Videre fikk vi høre at det nå er bare 6,7 % av den orginale vegetasjonen som fortsatt er i fjellene.

Vi bodde ved Irente Biodiversity farm. Denne drives eies av den lutherske kirken i Tanzania.De samarbeider med den svenske kirken. Det er et svenskt par som har hatt ansvar for driften av stedet de siste 10 årene.








På området er også en av landets første blindeskoler, det er et barnehjem, samt et hjem for psykisk utviklingshemmede barn. De driver også gård med kuer som gir melk til ulike oster,smør og yoghurt.

Tyskerne som kom til Lushoto i 1898, tenkte at dette stedet måtte være veldig fruktbart siden det vokste så mange trær her, og så på stedet som en velegnet plass for plantasjer for kaffe, frukt, te etc. De begynte med massiv trehugging. Stedet viste seg ikke å være egnet for kaffe, men noen steder produserer de deilig te. Noen kjente får nok en smak til jul.






På farmen har de satt seg som mål å få tilbake de opprinnelig trærne og plantene som tidligere vokste på stedet og fjerne noen av de andre. Det er et svært rikt fugleliv på stedet, fordi  flere av de endemiske artene nå vokser her.

.

Vi drog fra TICC, kjørte til Mombo, så i mange svinger opp bratte veier til vi kom fra til Lushoto og  videre til Irente Biodiversity.

Så måtte fleecn på. Her var det kaldt for oss som var vant med 30 grader +. Da er norsk sommertemperatur kald. All mat var hjemmelaget, nesten som å komme hjem til mor. Hjemmelaga syltetøy, ost, yoghurt, rugbrød.. og vi spiste og vi spiste

 

Regn i regnskogen

 

sukker roer

hjemmelaget bil

Kamelon

Guidet tur gjennom regnskog og landsbyer, en 6 timers fottur.Vi fikk sett litt av Magamba regnskogen, en våt opplevelse. Vel hjemme igjen ble det  hjemmelaget gulrotkake. Vi ville feire Åshild som hadde bursdag.



Irente View porint her kan vi se ned mot nasaislettene og på Mazinde landsbyen ca 1000 meter lengre nede



Søndagen overrasket vi oss selv, tidlig opp, tur før frokost. Vi gikk til Irente View Point, så ny tur for å få oppleve mer av farmen, vi fikk sett kyrne, ysteriet, var såvidt innom blindeskolen og barnehjemmene.  Litt av markedet i Lushoto fikk vi også med oss.Hjemturen var en opplevelse i seg selv. Fullstapppet buss, det er ikke fult før du umulig kan få plass til flere.

Forbedringer og systemer i fokus

I uken som var, var vi alle samlet her på senteret. Vi ble delt inn i tre grupper. Åshilds gruppe hadde som fokus å følge opp hudproblemer, lage prioriteringslister og følge opp dem som allerede hadde fått hjelp fra medisinmannen.

Åshilds  og Signes gruppe var mange, de fordelte arbeidet slik at noen var på senteret og jobbet, andre bidrog med å gjøre vedlikehold i et at familiehjemmene, Magdalena house. Gjerne ikke helt det en hadde forestilt seg da en reiste fra Norge: at en skulle male hus og reparere hønsehus. Praktisk arbeid er en god avveksling og en ser resultater. Artig å være med på.

Signes gruppe hadde som mål å få laget prioriteringsliste over de som hadde mest  behov for tannlegehjelp. Det er mange elever med rottne tenner, men de som har smerter fikk 1.prioritert. Begge gruppene skulle også lage informasjonsskriv til foreldre og det vart sendt brev til skolen og landsbylederene. Når  vi hadde jobbet med resultatet helseundersøkingene viser det  seg at over 50 %  av barna har hull i tennene. Tannlegegruppen kontaktet Ngamiani health centre der vi avtalte å komme igang uken etterpå. Vi kunne komme til tannlegekontoret med 5 elever pr dag.Det har vært en omfattende jobb å få til en god plan på denne oppfølginga.Det har derfor vært av stor betydning at vi fikk bruke såpass mye tid på denne planleggingen.





Gjertruds gruppe skulle arbeide med å gjøre Mr Jino, det forebyggende tannhelseprogrammet, enda bedre. De hadde workshop hele uken. Det var fem sykepleierstudenter og alle i Best Camp gruppen som skulle delta .  Det var nok mange av oss som kjente på frustrasjoner når avtalt frammøte tid kl 09.00 ble til kl 10.30. ( African time!) Det var veldig fint å se hvor fort  Best camp gruppa gjorde endringene til sine og stod fast på hvordan de ønsket at ting skulle være. Det ble forbedringer. Sangen ble utvidet, dukketeateret lengre og dukkene ble nye. Det er jo også krevende å arbeide slik når vi ikke har felles språk.

 
Nå er vi igang med all oppfølgingen vi planla forrige uke.
Medisinmannen, som vi hadde avtale med i går, dukket ikke opp. Han var reist til Dar. Tirsdag stilte i midlertid sønnen opp med vesken full av poser med urter av ulike slag. Disse skal blandes ut i kokosnøtt olje og smøres på de ulike hud infeksjonene. Mange hadde holdt på med behandlig en stund, og var bra eller bedre, andre hadde aldri kommet igang. Det viser seg at mange har problemer med å blande ut riktig, så to av oss dro til byen for å se om vi kunne oppspore olje og små bokser til å ha den utblandede mixen i. Ingen lett oppgave. To svette timer senere kom vi tilbake med 12 små plastbokser og 1 liter olje. Neste "prosjekt" blir å samle egnede bokser. Vi trenger over 100 stykker! Så denne uken blir preget av hudsykdommer og hjemmebesøk.

TICC gjengen kjøres ut på jobb

Sønnen til medisinmannen viser hvordan medisinene skal blandes

Tannlegegruppen kjørte til å skolen å hentet gruppen med elever idag. Da vi kom frem til tannklinikken fikk barna frokost vann og chapati (pannekake). Dette var vellykka, trolig hadde ikke barna spist før de kom til skolen. Mzoo og en student følgde et og et barn inn. Det vart ganske tøfft for noen av sykeplestudentene, når de små gråt og var lei seg. Det å få bedøvelse og trekke en tann er en skremmende opplevelse både i Afrika og Norge. Men vi klarte å gjennomføre det. Barna fikk belønning etterpå, en tannbørste, tannkrem og Mr Jino's tannpusseregler.Da vi kjørte barna tilbake til skolen virket de som de hadde taklet alt greitt, og de smilte da de møtte de andre elevene. Det var godt å se at det ikke hadde vært så ille for disse små 1.klassingene.

Også Mr. Jino har hatt generalprøve etter workshop- en. I dag skulle Best camp gruppa dra til en muslimsk skole Aviceni i byen og ha Mr Jino show. Vi hadde alle forberedt oss, lange skjørt og skuldrene var tildekket. I det vi kom inn til skolen, fikk vi  utdelt en kanga, en et tøystykke, vi måtte dekke hode også. Litt uventet for mange. Det var fint å se hvordan Best- camp gruppa umidelbart endret noe på teksten og gjorde islamske hilsener i dukketeateret. Ikke minst var det kjekt at endringene vi hadde øvd på fungerer.

ivrige elever svarer på spørsmål fra Mr. Jino

Mr . Jino har etter dukketeateret de fem gode spørsmålene til elevene:Hva hørte du,? hva såg du?, hva var det største problemet?, har vi det problemet hos oss, på vår skole?, og hva kan vi gjøre  med dette for å få det bedre ?. De som svarer riktig får tannbørste i premie.