Så var det hele over!

Ja så  var det hele over for denne gang. Ja vi klarte nok ikke si til oss selv at det ble en siste gang her ved TICC.  Vi foreslo sågar at kanskje de burde ha faste solidaritetssykepleiere ved TICC. Og vi, vi kunne helt sikkert sagt ja til det.  Vi var jo blitt kjent nå og så jo for oss at  dette igjen kunne gjøre at vi kunne bidratt på en enda bedre måte. Vi har hatt det fint. Blitt veldig godt tatt vare på og har opplevd et godt  og lærerikt samarbeid med de utrolig dyktige tanzanianske arbeiderne: Martin, Mama Mzoo, Zeynep og Msami.  Ruth Nesja , lederen ved TICC er en kapasitet og har både inspirert og motivert oss i arbeidet. Er det rart vi vil tilbake?

De siste dagene gikk som en vind, så mye som skulle gjøres ferdig.Signe var opptatt av at all raporteringen var gjort ordentlig, slik at det for de lokalt ansatte, for de nye studenter og andre medarbeidere skulle være lett å få til en overføring og kontinuitet av arbeidet som var gjort. Tannhelseoppfølgingen skulle gjøres ferdig.  Gjertrud og Åshild var med på siste tur for synskartlegging, briller ble bestilt og betalt.



Så var det avskjedene. Vi sa hade til de mange flotte studentene som det hadde vært så utrolig  hyggelig å bli litt kjent med og arbeide sammen med. Det ble avskjed med alle de flotte tanzanianske ansatte, til Pernille Nesje som jobber som frivillig ved TICC og til ledelsen; Odd Isaksen  og Ruth Nesja.



Åshild og Signe skulle hjem og feire jul, Gjertrud dro til Mbulu for å besøke venner



 





 Først skulle vi gjøre oss litt juleklar.

Manikyre like før pakking, gjerne ikke det smarteste.. Det varte til vi var ferdigpakket nesten.

NSF sitt hus ved TICC

Vi vil alle tre takke for en fantastisk flott tid. Vi ble på en måte kastet sammen i dette flotte huset her ved TICC i Tanga, tre damer, helt ukjente for hveandre. Her har vi bodd og arbeidet sammen en god stund nå. Vi har lært opplevd og fått erfart veldig mye. Vi er glade for å kunne bidratt som voksne sykepleiere i TICC sitt arbeid og takker sykepleierforbundet som gav oss denne muligheten. 

Her kan du lese mer om våre tanker rundt arbeidet vi har gjort:

http://www.meetingpointtanga.net/web/page.aspx?refid=29&newsid=130764&page=1

Åshild Bergstol, Gertrud Kringeland and Signe Gardsteig have left. This is their story

www.meetingpointtanga.net

Takk for oss.





Siste helga ved TICC

Lørdag drog Åshild og Signe på besøk til Mama Mzoo. Det skulle det snart bli bryllupsfeiring og nå var det forberedelses tid. Bryllupet skal feires tradisjonelt med 200 gjester. Vi tantene er også bedt men desverrre er bryllupet 3 dager etter at Signe og  Åshild er reist. Mama Mzoo har det veldig travelt om dagene for å rekke alt til bryllupet. Dermed tenkte Åshild og Signe at de skulle dra hjem til henne og hjelpe med forberedelsene. Da følte vi at vi også var litt deltakende i festen. Ni av studentene vil stille opp i bryllupet
Det blir fortalt at gjestene skal danse frem gavene. Dette kan ta flere timer. Studentene fra TICC har planlagt å danse inn gaven med "Fugledansen". Det hadde vært moro å sett... Vi møtte brudgommen, en trivelig ung mann som takket for støtten vår. Vi vart satt til å rense ris da vi kom til  huset av Mzoo. Mye ris skal renses for så mange folk..

Gjertrud var ved TICC,hun skulle være sammen med Marte sykepleierstudent som var her på besøk. Alle fra familiehjemmet: Bahati house var invitert hit for å  kunne ha en koselig lørdag sammen. Marte skulle snart  dra og Juma ville fortsette å bo på Bahati house. Marte hadde fått ordnet det praktiske, hvor mye penger hun skulle betale inn og hva som forventes av henne. Juma trenger å få betalt den nye protesen, skuleinform, samt andre klær, noe ekstraundervisning + +. Mama Bahati var veldig opptatt at ting skulle være likt, om gaver skulle sendes var det ofte best å sende til huset.Det meste vil bli dekket gjennom en fast sum som betales hver måned, for Marte ble dette 200 norske kroner.

Det var imponerede å se omsorgen barna hadde for hverandre. Dette er alle barn som har vanskelige historier i ryggsekken. Det var ekstra fint å se hvordan Juma gled noe mer inn i miljøet. Han smilte og virket glad. Etter en felles lunch drog gjengen tilbake til Bahati house.

Marte og Gjertrud tok et spontant besøk til Sadiki. Sadiki hører også til  TICC sitt familiestøtte- program. i tilegg til Deam for all. Han fikk sår og så en betennelse i foten som gjorde at han måtte amputerer foten like under kne, i tillegg måtte han amputere tærne på den andre foten.Han har protese. Jeg hadde tidligere vært på hjemmebesøk hos familien og hadde lovt at han skulle få en ball. Den gleden, han hadde nesten ikke tid til å få seg skor før ballen bare måtte prøves. Han kommer ikke til å gjøre noe annet enn å spille i kveld fortalte bestemoren.Det var også ekstra kjekt å kunne vise Marte denne aktive gutten.Han fikk laget sin protese av den samme protesemakeren som nå lager Jumas.

Så gjør vi så nå til kirken vi går
Tantene kledde seg opp for nå skulle vi i kirken. Mama Mzoo hadde invitert oss. Det viste seg at gudstenenesten var i en pinsevenn kirke. Me måtte reise oss, å vinke som nye kirkegjengere. Vi fikk også tilbud om samtale med presten etter gudstjenesten var ferdig.  Vi såg for oss flott korsang, ja mest flott korsang.  Klokken 9 var vi der. Det var nydelig sang. Vi kosa oss og lyttet, først i en time så i to timer så tre timer. Vi begynte å vri oss i stolene. Ble de aldri ferdige? kl 12.30 listet vi oss ut. De sluttet like etter.

Det tar bare 15 minutter
Avadi, flotte Avadi her på senteret, vedlikeholdsmannen og båtmannen som frakter oss til sandbanken og andre små øyer utenfor TICC har invitert oss hjem. "Det tar bare 15 minutter med sykkel ",sa han.
Åshild og Gjertrud slo til. Kjekt å kunne få seg en sykkeltur og koselig å hilse på familien til Avadi.
I fire tiden drog vi avsted. Syklet sikk sakk på småe stier, gjennom landsbyene, en flott tur i stekende sol. Sittende på et plastikk sykkelsete.Vi var dryppende våte av svette. Åshild  på en veldig lav sykkel. Gjertrud var den lykkelig korte, den dagen.
Vel framme etter 45 minutter, var det å hilse først i svigermors hus, så hjem til Avadi, hvor de hadde laget til mat for oss. Vi var glade for at vi hadde tatt med oss brus til alle i familien. Så var det tid for bildetaking, barna så fint kledd.

Så bar det videre til Saidi båtmann nummer to. Fram med fotoapperatet. Litt bildetaking. Nytt innkjøp av brus slik at alle barna der også kunne få. Et av barna begynt å synge Mr Jino sangen: Som i et av versa lyder slik: Istedet for brus spiser jeg frukt. Møtte oss kanskje litt i døra. Heldigvis fortsetter sangen med: Puss tennene før du legger deg.. Og vi kunne snakke litt om det og om at noen ganger kan vi gjøre untak.
Besøket ble kort, vi måtte hjem før mørket. Var først innom hos Avadi, hvor konen kom med presang til oss, hver sin Kanga. En blir nesten måløs for gaver en får. Sykkel fatt igjen. Nå i fin kveldsvarme, hadde en flott fin hjemtur. Spurte Avadi når vi syklet hjemover, "hvor lang tid tar egentlig denne sykkelturen"?  Den sier han, tar 35 minutter når jeg sykler fort, for dere 45 min.

hjemmebesøk som gikk rett til hjertet

I dag skulle Gjertrud og Åshild på hjemmebesøk. Signe hadde allerede vært hos familien tidligere og hun fortalte at dette er en familie som virkelig trenger hjelp. Ved TICC har de et program de kaller familiesupport. Her kan vi betale penger til en konto i Norge, pengesummen overføres til TICC og de videreformidler til familien det gjelder. Det kan være mange grunner til at en tenker at en familier vil trenge støtte. Ut fra hva Signe fortalte oss, tenkte vi at ville dra tilbake til familien, samtale med dem og tiby oss å være de som gir familiestøtte.

Familien består av bestemor og 6 barn. i alderen 14  til 4 år.  Hun er enke. Den ene datteren hadde fått fem barn med fem ulike menn, barnas mor bor ikke sammen med barna sine. Det ene barnet er søskenbarn av de andre fem.  Bestemor har noe inntekt, det er ikke mye. Ved hjemmebesøket sist hadde ikke barna spist hele dagen.  Den tanzanianske sykepleieren; mama Mzoo, som deltok på besøket, fikk høre at en nabo av dem gav dem litt  mat nå og da. Signe så at  Mama Mzoo fikk stukke til et av barna litt penger i det de gikk fra familien

Vi kom til huset.
Først virket det  helt tomt, ingen der, etterhvert fikk vi kontakt og fikk komme inn. Det var to jenter i huset, 14 og 13 åringen, de lå og sov da vi kom. De hadde spist litt på morgenen, ellers ikke. Vi kom i 15.00 tiden. Bestemor var ikke hjemme. Sykepleieren tenker at  hun er ute og prøver å finne noen som kan hjelpe familien med mat. Det yngste barnet på 4 år har hun plassert hos en slektning, hun har feber, men de har ikke penger til medisiner. Jentene går i andre klasse selv om de er store. Bestemoren har ikke hatt råd til skolebøker og uniformer tidligere. I dag har de ikke vært på skolen, uten mat blir det fort tomt for krefter.

Vi setter oss på matten på gulvet, her er ingen møbler. Ser oss litt rundt, Huset virket i utgangspunktet til å være et godt hus, men bærer preg av lite vedlikehold. Vi ser at taket er ødelagt flere plasser og vi midt i den lille regntiden.

Vi ser på hverandre, tenker vi kan ikke gå hjem uten å hjelpe.
Vi kan ikke ha møte uten bestemor. Vi kan vel hjelpe likevel?
Mama Mzoo spør de unge jentene " Om noen vil gi dere en gave, hva ønsker dere da mest?  De ser på henne og sier: MAT. " Tror dere bestemor vil like det da, hva vil hun si? " "Åh, hun vil bli så glad i hele hjertet  sitt "svare de.



Som sagt som gjort, vi drog til byen, til markedet, handlet inn dagaa: små proteinrik tørket fisk, maismel, bønner, sukker, tomater, løk, poteter,kokeolje, såpe,te og fyrstikker.  Jeg tror dette er den beste måten  vi har brukt penger på her. Det var en glede å kunne hjelpe familien litt

Øynene strålte hos jentene da vi kom tilbake til huset. Det ble avtalt nytt møte med bestemor tilstede slik at støtten kan formaliseres.

Signes familiesupport- familie

Tidlegere på dagen var Signe på besøk hos familien som ho vil  gje økonomisk støtte.Det første møte  med jenta i denne familien var at eg såg jenta sat og gråt inne i eit klasserom på skulen. Det visa seg at  ho hadde eit sår på foten. Me rensa og sette på bandasje. Møtte ho seinare og såret vart fint. Me følgde ho og til tannlegen Såg etterkvart at dette kanskje kunne vera ein familie og støtte. Faren hadde flytt frå mor, slik at ho var aleineforsørgar.

Eg og Mzoo reiste på heimebesøk for å kartlegge forholda heime. Me møtte mor som virka til å vera ein dame med tak i , men veldig fattig..Familien budde i eit lite murhus med to rom og besto av mor, sønn og svigerdatter, ei datter på atten og og datteren på 12 år. I tillegg eit barnebarn på ca 1 år. Datteren på 18 år har nyleg avslutta eit 6 mnd sykurs og hennes draum var å få råd til å kjøpe symaskin, slik at ho kunne jobbe som sydame. Mor fortalde at ho selde grønsaker frå hagen, da kunne ho tene 16 kr på ein dag, men ikkje kvar dag  at ho kunne dette. Me gav dei ingen lovnader etter dette første møtet. Måtte drøfte saka med Ruth først. Fekk klarert at eg kunne gå inn å støtte familien økonomisk med ein fast sum i månaden. Det var og iorden å kjøpe symaskin for datteren dersom eg ville det.

Ein dag drog eg og Mzoo med den faste sjåføren Rajabu til byen og kjøpte symaskin. Me reiste heim til familien. Hadde henta jenta på skulen for me var ikkje heilt sikre på vegen til heimen.Når mor såg at der sto ei symaskin i tunet vart ho veldig glad . Ho gråt og omfavna oss. Datteren sto ved siden og gråt. Det var eit rørande møte. Nå har datteren symaskin og kan sy og selge klær. Dette kan hjelpe familien slik at dei får det bedre økonomisk. Så vil familien få kr 200 kr  kvar mnd.til å støtte utdanninga til 12 åringen. Jenta er flink på skulen og har ein draum om å bli lærar. Ho fekk beskjed at dersom ho er flittig på skulen kan eg støtte ho slik at ho kan gå på både videregåande skule og universitet. Eg og Mzoo var veldig fornøgde da me reiste heim, følte at dette hadde vore meiningsfyllt  og tenker at det me gjer kan gjere ein forskjell for den enkelte..

Connect, Combine, Create

Det å kjenne noen, vite om noen, sette folk i forbindelse med hverandre kan gjøre en forskjell. En sykepleierstudent fra Stavanger som har praksisplass ved et sykehus i Tanzania kontakter Gjertrud.

Hun forteller om en gutt hun har truffet på sykehuset der. La oss kalle han Juma.  Juma har ødelagt foten sin i en ulykke og har måttet amputere benet under kneet. Han har blitt værende på sykehuset. Personalet og medpasienter har hjulpet Juma med mat. Familien er blitt kontaktet, men har ikke dukket opp, ingen har betalt sykehusregningene hans. Juma har gått i 4 måneder og ventet på protese. Dette har han nå fått.  Studenten oppsøker familien hans. En ser at det ikke er mulig for gutten å få hjelp hjemmefra. Gutten ønsker å reise bort for å gå på¨skole. Han ønsker ikke at familiemedlemmer skal motta penger for så å hjelpe han. Juma sier at pengene da sannsynlig ikke vil gå til han. Sykepleierstudenten vil hjelpe.

Så kommer der en  ny melding: Studenten spør om det finnes gode boarding skoler i Tanga eller om Gjertrud vet om andre gode skoler i Arusha området.

Gjertrud deler dette med de andre på TICC. Juma  kan kanskje være i TICC sitt sponsorprogram?  TICC har et sponsorprogram. Dette programmet gjør det enkelt for oss der hjemme som ønsker  å betale skolepenger, støtte en familie, eller støtte et av familiehjemmene. Pengene betales rett inn på en norsk konto, alle pengen går til mottakerne.

Dersom Juma deltar i sponsorprogrammet vil det dermed bli mye letter å kunne betale skolepenger til Juma direkte fra Norge. I tilegg vil det være noen her som vil følge opp.

Videre begynner vi å tenke på familehjemmene.  Ved TICC har de tre familehjem. Magdalene house, Bahati house og Fatuma house. I alle tre  hjemmene er det en mama som steller for barna. Barna er foreldreløse eller kommer fra vanskeligstilte  hjem. Det er rundt  10 barn i hvert hus. Kanskje Juma kunne få bo i et av familiehjemmene?

Martin som er læreren her ved TICC fikk i oppgave å  undersøke skolemuligheter. Vi ga tilbakemelding om hvilke papirer som var viktige å få med seg hit om gutten skulle kunne begynne på skole her.Det er mye praktisk rundt et skoleskifte, utskrift av karakterer, tillatelse fra foresatte om at han kan gå på skole et annet sted og fødselsdata.

Gjertrud får i oppdrag å kontakte "Dream for all", senteret som arbeider med funksjonshemmede her. De har fysioterapeuter og har efaring med trening etter at en har fått protese.

Som TICC's vision sier så fint: connect, combine create. Tilsammen fikk vi det til. Juma får bo på Bahati house. Bahati betyr lykke på swahili.  Skolen regner en med skal være i orden.  Fysioterapitjenesten er klar for å kunne trene med Juma. Vi håper med dette at Juma får gode muligheter framover. Det var imponerende å se han i dag, han har kunn hatt protese vel en uke. Vi ser en aktiv gutt som ønsker å være selvhjulpen.

Litt dagen derpå.

I dag skulle Martin og Gjertrud følge studenten og Juma til utdanningskontoret. Vi skulle be om at Juma fikk gå siste skoleåret på nytt, siden han har vært så mye borte på grunn av ulykken. Utdanningssjefen var borte, vi fikk gode lovnader om at dette skulle ordnes.          

Neste på programmet var fysioterapeuten, det var ingen som kom. Protesemakeren var der, han kikket på protesen til Juma. Det ble en trist stemning, det viste seg at protesen var laget feil. Den var 3- 4cm for høy i forhold til den andre foten.Dette ville medføre feilstilling og ryggplager. Protesen manglet innerlaske. Dette var nedtur. Langt hjemmefra, alt nytt, og så dette. Det gjorde noe med oss alle.  Heldigvis, en kunne  starte prosessen med å lage ny protese samme dag. Etterpå bar det hjem Bahati house, godt å møte omsorgen fra henne etter en slik dag.

Åshild var for en tid siden på Magdalena house, hun malte og var med på vedlikeholdsarbeid. Komfyren i huset så ut til å være en ordentlig brannbombe, og var klar for skraphaugen. Kreative Åshild fant ut dette kanskje var den beste julegaven å gi til broren hjemme, en gave til Magdalena house: En ny gasskomfyr og noen leker. Et bilde som dokumenterer at gaven ble gitt skal ligge under juletreet til lillebror Åshild. Ellers er Åshilds fokus mest på evaluering av sykepleierstudentene. Hun fikk koordineringsansvaret for dette arbeidet. Ikke like lett å få samlet solidaritetssykepleierne og våre tanzanianske samarbeidspartnere nå. Alle har så mye de vil gjøre ferdig nå på slutten av kontraktstiden.

Signe er et godt eksempel på dette. Barn fraktes til tannlegen, tenner trekkes, det dokumenteres og registreres slik at det vi setter i gang blir sluttført på en god måte. 

Nå er statistikken klar av rundt 700 elever som har vært til helseundersøkelse, ser vi at godt over 50 % av elevene trenger tannbehandling av de ser vi at noe i overkant av 20% trenger å trekke tenner

Torsdag hadde vi stor møte. Da var alle samarbeidspartnere invitert: Tannleger, helsepersonell fra de ulike helsesentrene, rektorer og landsbyledere. Studentene presenterete hva de hadde arbeidet med i praksis.

En annerledes dag på jobb

Tur til Masailandsbyen
En annerledes dag for oss helsesøstre. Tur til Chang'wande, en liten landsby i nærheten av Kwalukonge, sørvest for Mombo. Vi skal forberede landsbyen på at studenter kommer for å ha praksis der.

Dette er landsbyen til Grace og ektemannen Peter. Grace har gjennomført et to års kurs i sying som hun har fått dekket gjennom TICC sitt sponsorprogram. Grace og hennes familie er godt kjent ved TICC. Det var nylig blitt bestemt at TICC ville gi symaskin i gave til Grace. Vi helsesøstrene kjøpte i tillegg tøyruller slik at hun også fikk tøy til å sy uniformer til barneskolelevene i området.

I fullastet bil drog vi avsted. Vi tre helsesøstrene samt Åshilds mann Roar og to barn : Kjersti og Yngvild som var på besøk ,og Andrea, den eldste masaivakten ved TICC. Vi kjøpte masse appelsiner, en sunn gave å gi til barna.

Det var en lang og varm kjøretur, den siste timen på en dårlig grusvei. Vi måtte kjøre veldig sakte  for å unngå de verste hulllene.

Vel framme i Kwalukonge gikk første besøk til  landsbyens mwenyekiti / chairperson/ leder. Vi introduserte oss og fortalte om TICC og tankene rundt studentenes opphold her. Andrea sa så fint at  studentene kommer som venner, ikke turister, de kommer for å hjelpe klinikken. Landsbylederen  ble også orientert  at Grace vil motta symaskin. Her signerte vi i gjesteboken.

Ferden gikk så videre til masailandsbyen Chang'wande. Først offisiell overrekking av gaver. Gjertrud fikk i oppgave av Andrea å gi symaskinen på vegne av TICC da hun er den eneste som snakket swahili av oss andre.

For en velkomst!  Hele landsbyen er samlet. Vi håndhilser på alle sammen. De gir oss gaver, tar egne smykker av halsen og setter de på oss. Vi blir kledd opp i masaitøy. Ikke nytt tøy, det de selv har brukt. Stolt forteller de: det er mitt, fra meg. Vi tenker, "dette kunne dere nok også trenge selv", og begynner å tenke på det å gi. De gir slik at de selv har mindre,en kan ikke unngå å reflektere over hvordan vi selv gir gaver, hvordan vi selv møter fremmede.

Det er skjelden det er hvite folk i landsbyen, mange barn gråter når de ser oss, de voksne tar på håret vårt, stryker oss litt over kinnet. Det er stas å bli tatt bilde av, se seg selv i det digitale kameraet.

Grace og Peter bor i et flott hus, det ser helt nytt ut for  oss, de viser oss rommene som studentene skal bo i. En stor seng, med tregreiner som sengebunn og en skinnfell til å sove på. Det skulle fint kunne sove 3 i hver seng.

                            

Turen går videre til landbylederen, høvdingen. Han bor ca 1,5 km lengre borte, vi går  alle i følge dit. Masaiene sier vi er gjester og bærer veskene våre. Det er stekende sol, likevel en fin opplevelse å gå sammen.



Høvdingen møter oss ved sin boma ( hus), barna synger og danser for oss. Etter en kort stund blir vi servert geitekjøtt, lever og ris, geita ble slaktet fordi vi skulle komme. De kommer til oss med varmt vann og såpe til håndvask og vi spiser med hendene slik de alle andre gjør. Til drikke fikk vi deilig chai masala med melk.

Vi blir vist rundt på områdene, får sett noen ungdyr, kalver og geiter, kyrne er nok på beite. Sannsynligvis er de unge guttene og gjeter kyrne. Det er få unge menn tilstede, mest kvinner og barn

Høvdingen forteller de har tre store problem i området, det ene er manglende vann, det andre er tilgang til helseklinikk og det tredje er at de ikke har skole. Skole er det viktigste,- sier høvdingen, barna trenger utdanning. De er 400 innbyggere i landsbyen, 150 barn i skolepliktig alder, men bare 30 går på skolen. Dette er fordi nærmeste skole er 8 km borte. Nå har landsbyen bygget seg barnehage, den er nesten ferdig, men de har ingen utdannede lærere klare. Peter ønsker å ta lærerutdanning. Kanskje er det mulighet for å kunne sponse han til dette?

Det er ekstra stas med Kjersti, hun får mye oppmerksomhet fra de andre barna, også fra høvdingen, han tar henne i hånden og gir henne en ekstra flott masaidrakt. Han forteller han er 48 år, har 47 barn og  fem koner.

Det viser seg at høvdingen og en av sønnene hans har store sår på beina. Høvdingen har ramlet og slått seg da en slange kom mens han var ute og syklet I tilegg er han bitt av en slange på den andre foten. Gutten har sår han fikk under fotballspill. Til alt hell har vi førstehjelpsskrin med oss. Dette skulle være gave til helseklinikken. Sårene blir skiftet på og vi forteller at studentene vil fortsette å stelle dem når de kommer. Det var tydelig at høvdingen så fram til at det skulle kommer studenter til landsbyen.

Det var fortsatt mye landsbyfolka ville vise oss De har bygget to kirker, både luthersk- og adventist kirke.

Vi drar frå Chang'wande i skumringen. Er innom helseklinikken ved  Kwalukonge for å hilse på den medisinsk ansvarlig, forsikre oss at hun vet at studentene kommer og overlevere førsthjelpsskrinet, gaven fra TICC. Vi forteller det vil komme påfyll av plaster/ bandasjer når studentene kommer.

Like før mørket senker seg, legger vi i vei tilbake til Mombo. Vi har bestemt oss for overnatting i Usambara fjellene, litt kjølig luft og gjerne en god spasertur i fjellene etter varmen på masaislettene frister nå. Vi tenker at  et praksisopphold i Chang'wande vil være en flott opplevelse for studentene.

Synskartlegging i skolehelsetjenesten

En lykkelig morgen.

En dag var frokostbordet dekket som til fest.Norsk flagg og på hver tallerk en makrell i tomat og en liten leverposteiboks. Synne sykepleierstudent hadde fått pakke hjemmefra og delte med oss alle.

Det er alltid godt med frokost her, cornflakes, ristet brød, peanøttbutter, syltetøy og alltid, best av alt fersk god frukt.

 

 

Synskartlegging i skolehelsetjenesten

Oppfølging etter tidligere kartlegging.  Denne gangen skulle vi ha oppfølging for syn. Det var notert ned hvem av elevene som kunne ha synsvansker. Elever som ved kartleggingen hadde fortalt de har vansker med å se på tavlen når læreren skriver og elever som på andre måter gir utrykk for vansker med å se.  Fram til nå har vi ikke hatt utstyr for å kartlegge syn. Gjertrud fikk besøk av helsesøstervennine Birgitte og hennes mann Nils. De hadde med seg Provistas Lea tavle for synskartlegging. Denne hadde de fått som gave fra Provistas for å kunne ta med til oss på TICC. Yippi.!!  I forkant av besøket satt Gjertrud og Signe med rapportene fra skolehelsetjenesten og noterte ned  navnene på elever som skulle kartlegges.

Fulllastet minibuss, på vei til jobb på skolen

Rektor ble kontaktet og formidlet beskjed og i dag fikk vi kartlagt ved den ene skolen. Mwan'gombe.

Fotografen Nils dokumenter at gaven er trygt framme og i bruk

Vi fikk totalt kartlagt 8 elever i dag, av disse ser vi at 5 av dem bør viderehenvises. TICC har samarbeid med optikere som vil gjøre en ny vurdering. Dersom barna trenger briller vil TICC organisere og betale for dette.

Usambara fjellene og tantene fryser

I en av frihelgene våre bestemte vi oss for å dra til Lushoto som ligger i Usambara fjellene. 1400 m.o.h. Usambara fjellene er en av de 25 Biodiversity hotspot- ene i verden. Det vil si at det er et eksepsjonelt stort mangfold i plante og dyreliv på et realtivt lite området. Det er for eksempel 9,6 ganger flere sorter trær her enn i vest Europa. Mange av planter og dyr er unike for dette området. Vi lærte at  planten St Paulia kommer fra Usambara, African violet.  Videre fikk vi høre at det nå er bare 6,7 % av den orginale vegetasjonen som fortsatt er i fjellene.

Vi bodde ved Irente Biodiversity farm. Denne drives eies av den lutherske kirken i Tanzania.De samarbeider med den svenske kirken. Det er et svenskt par som har hatt ansvar for driften av stedet de siste 10 årene.








På området er også en av landets første blindeskoler, det er et barnehjem, samt et hjem for psykisk utviklingshemmede barn. De driver også gård med kuer som gir melk til ulike oster,smør og yoghurt.

Tyskerne som kom til Lushoto i 1898, tenkte at dette stedet måtte være veldig fruktbart siden det vokste så mange trær her, og så på stedet som en velegnet plass for plantasjer for kaffe, frukt, te etc. De begynte med massiv trehugging. Stedet viste seg ikke å være egnet for kaffe, men noen steder produserer de deilig te. Noen kjente får nok en smak til jul.






På farmen har de satt seg som mål å få tilbake de opprinnelig trærne og plantene som tidligere vokste på stedet og fjerne noen av de andre. Det er et svært rikt fugleliv på stedet, fordi  flere av de endemiske artene nå vokser her.

.

Vi drog fra TICC, kjørte til Mombo, så i mange svinger opp bratte veier til vi kom fra til Lushoto og  videre til Irente Biodiversity.

Så måtte fleecn på. Her var det kaldt for oss som var vant med 30 grader +. Da er norsk sommertemperatur kald. All mat var hjemmelaget, nesten som å komme hjem til mor. Hjemmelaga syltetøy, ost, yoghurt, rugbrød.. og vi spiste og vi spiste

 

Regn i regnskogen

 

sukker roer

hjemmelaget bil

Kamelon

Guidet tur gjennom regnskog og landsbyer, en 6 timers fottur.Vi fikk sett litt av Magamba regnskogen, en våt opplevelse. Vel hjemme igjen ble det  hjemmelaget gulrotkake. Vi ville feire Åshild som hadde bursdag.



Irente View porint her kan vi se ned mot nasaislettene og på Mazinde landsbyen ca 1000 meter lengre nede



Søndagen overrasket vi oss selv, tidlig opp, tur før frokost. Vi gikk til Irente View Point, så ny tur for å få oppleve mer av farmen, vi fikk sett kyrne, ysteriet, var såvidt innom blindeskolen og barnehjemmene.  Litt av markedet i Lushoto fikk vi også med oss.Hjemturen var en opplevelse i seg selv. Fullstapppet buss, det er ikke fult før du umulig kan få plass til flere.